Skam finnes i to varianter eller på to ulike nivåer. Vi kan skamme oss over noe vi har gjort, noe som har gjort oss flaue. Typisk for en slik skam er at vi ønsker å gjemme oss eller synke ned i et hull i jorden. Vi forstår umiddelbart at vi har gjort eller sagt noe dumt og vi ønsker at vi hadde en mulighet til å gjøre om på det.

Det finnes også en dypere, mer grunnleggende skam. Denne skammen er mer knyttet til oss selv som person enn til noe vi har gjort. Et dårlig selvbilde kan gi mye skam.

En slik dypere, grunnleggende skam er knyttet til personligheten og har oppstått i barndommen. Mye grunnleggende skam kan være et tegn på en personlighetsforstyrrelse. Skam kan utløses av kritikk fra andre eller manglende støtte fra omgivelsene.

Skam, og særlig den grunnleggende skammen, kan være en forferdelig vond følelse. Når den går over i sinne - som den ofte gjør - så skjer dette nesten alltid svært raskt. Grunnleggende skam er også vanskelig å identifisere selv om det kan være lett å gjenkjenne følelsen. Når vi merker skammen, vet vi at vi har kjent denne smerten tidligere men dette fordrer at vi tar oss tid til å kjenne på den før vi reagerer med sinne. Et aggressivt sinneutbrudd gjør det antagelig lettere å bære skammen fordi vi da fjerner oss følelsesmessig fra den.

Når sinneutbruddet er over, kan ny skam komme - denne gang en skam over reaksjonsformen. Jeg skammer meg over min egen reaksjon, over sinnet mitt, over den smerten og skaden jeg har påført den andre, over forholdet mellom oss som er i ferd med å ødelegges. Denne situasjonsbestemte skammen kan så føye seg til en mer grunnleggende skam og jeg får atter en gang bekreftet mitt dårlige selvbilde. Det er ikke uvanlig med depresjoner i en slik sammenheng.

For personer med mye grunnleggende skam holder det ikke bare å erkjenne skammen og å uttrykke den fordi en hver kontakt med skammen er så smertefull. Det vil da være nødvendig med mye terapi for å styrke personens evne til selvstøtte.