Den som er pårørende til en person som bruker mye negativt sinne eller vold, kan være i en vanskelig situasjon. Den pårørende kan ha et nært forhold til den andre, slik at det noen ganger kan synes vanskelig eller umulig å bryte forholdet. Hvis dere har felles barn, kan det oppleves som enda vanskeligere å bryte. Den pårørende lever ofte med frykt og noen ganger i reell fare for å bli skadet. Hvis brudd ikke er ønskelig eller ikke synes å være mulig, må den pårørende leve med situasjonen og forsøke å tilpasse seg så godt det er mulig. Dette er ikke forenlig med et godt liv. Hva kan du som pårørende gjøre?

Hvis det brukes fysisk vold mot deg eller andre i familien, er mitt råd klart: av hensyn til din egen sikkerhet, eller andres sikkerhet, må du tenke på hvordan du best kan beskytte deg og de andre i familien mot skader. Bruk av vold er ikke akseptabelt og skal ikke forekomme i nære relasjoner. Den som bruker vold, mister kontrollen når det skjer og verken du eller den voldelige kan vite hvor grov volden kan komme til å bli. Er det snakk om fysisk vold, skal du ikke akseptere det, uansett hvilken type vold det er eller hvor grov den er. Du må sette grenser for volden og for alvor tenke på å komme deg vekk, for å beskytte deg selv. Du har ansvaret for ditt liv og du må selv ta styringen over det. Den eneste måten du kan sikre deg på, er å fjerne deg fra den voldelige. Hvis du på lang sikt likevel ønsker å opprettholde relasjonen, må du deretter stille krav til den voldelige: "Jeg kommer ikke tilbake før du i handling har vist meg at du gjør noe med voldsproblemet ditt". Du må kreve at den voldelige søker terapeutisk hjelp og deretter fortsetter å gå regelmessig i terapi. Det er ikke nok at den andre viser anger eller gir forsikringer om bedring - konkrete resultater må på bordet!

Paradoksalt nok kan slik grensesetting være til stor hjelp for den det gjelder. Hvis vedkommende er fornuftig, forstår han eller hun at det er alvor og at det er nødvendig å endre seg. Hvis du ikke foretar deg noe men heller velger å tilpasse deg så godt du kan, vil volden bare fortsette fordi den voldelige ikke forstår at volden er uaksepabel. Du kan derfor gjøre den voldelige en stor tjeneste ved å sette grenser og eventuelt gå. For mange med sinnemestringsproblemer er det nødvendig med en slik vekker for å forstå alvoret.

Når den sinte ikke bruker fysisk vold men tyr til andre aggresjonsformer, som for eksempel materiell vold (ødeleggelse av gjenstander), trusler, utskjelling, trakassering, håning eller fornedrelse, vil spørsmålet være: hvor mye er jeg villig til å finne meg i av dette? Når det er barn i familien, er ethvert negativt sinne skadelig, enten sinnet går direkte utover barnet eller om barnet er tilskuer. Også her må du som pårørende setter grenser og være tydelig på hva du ikke vil akseptere. Når familien "finner seg i", vil den sinte fortsette sitt mønster. La den sinte få vite hvordan det er for deg.

Den som får beskjed om å dempe sinnet, eller å "skjerpe seg", vil ofte prøve å gjøre nettopp det. Dessverre kan dette også få negative konsekvenser for den sinte. De fleste vil forsøke å løse sinnemestringsproblemet sitt ved å holde sinnet tilbake. For en person med et sterkt temperament og en naturlig tilbøyelig til utadvendt sinne, vil et hyppig tilbakeholdt sinne kunne gi nedstemthet, depresjoner og kronisk anspenthet. Jeg kjenner ingen som har klart å løse sitt sinnemestringsproblem på denne måten, tvert i mot fører slike "løsninger" bare til andre problemer. Det er en bedre hjelp for den sinte at du oppmuntrer til å søke hjelp hos profesjonelle, kombinert med tydelig grensesetting.

Lykke til!